FØDSELSRAPPORT

Søndag 9 januar.

Siden det var 37 uker dagen etterpå , tok vi sjansen på å gå oss en lang og deilig tur. Været var knall fint , med sol og pluss grader , og formen var på topp – mer eller mindre. Dem siste dagene hadde vi også tatt sjansen på litt annen aktivitet.

Gå turen ble litt lengre enn planlagt , med Alexander på trehjulsykkelen sin (har håndtak til en voksen på den , så Thor-Erik og jeg byttet på å dytte han. Det var ikke spesielt tungt i det hele tatt , og jeg stor kosa meg kjempe mye.

Vi var vel ute i godt over 3 timer tror jeg det ble. Men når jeg kom inn , ble jeg veldig sliten. Utrolig sliten , som om kroppen min skrudde seg av. Fikk lagt meg ned på senga og sov ett par timers tid , da var energien tilbake. Men nå hadde jeg lært , så jeg tok det rolig resten av kvelden.

Vi satt i sofaen klokken 22.45 , og jeg fikk en ri. Trodde egentlig ikke det var noen ri , for det var akkurat som maseriene jeg hadde hatt frem til da. Men jeg tittet fort på klokken , og vi ble enige om å legge oss. Thor-Erik skulle jo egentlig opp med avisa igjen klokken 03.00 , og han trengte søvn til det.

Men klokken 23.45 var jeg ikke lenger i tvil om hva som var på vei til å skje. Det var 5-6 min mellom riene , men jeg slappet så godt av på brystet til Thor-Erik. Tenkte som så at dette kom til å ta tid , og ikke var det spesielt vondt heller. Men når jeg tenkte di tanker , tok det seg fryktelig opp. VELDIG opp!!! Jeg puster og puster , og sier til Thor-Erik at jeg skal holde ut til etter klokken 24.00.

-         Åhh... Hvorfor det ?? Spør han.

-         For jeg vil ikke ha noen 9 januar unge.

Hvor enn jeg kom på det fra , vet jeg ikke. Uansett var det lite som tydet på at jeg kom til å få ungen ut innen det uansett.

Jeg står opp , og begynner å pakke baggen. Den stod selvfølgelig ikke klar , selv om jordmor flere ganger hadde bedt meg om å pakke den.

Jeg hang over alt som kunne henges over , holdt meg fast i dørkarmen osv når riene kom , men jeg pustet greit imellom dem. Til slutt fikk jeg opp Thor-Erik , som ikke trodde noe var på gang. Som han sa : - Jeg har blitt lurt før jeg.

LIKSOM!! Han skulle bare visst hva som egentlig var på gang han. Tihi...

Han kom seg opp , ringte til mamma og fortalte at hun måtte kjøre oss i møte , for jeg nektet å kjøre Alexander til Horten først. Den turen tar fort 20 min , og 15 min fra dem til sykehuset.

Så ringer han til sykehuset , og får beskjed om at dette kan gå fort , så det var best vi kom inn på sykehuset med en gang.

Rundt klokken 00.20 og 00.30 lå jeg på sofaen og kjente midt i en ri ett knepp. Skal si jeg kom meg fort opp av den sofaen. Vannet sildret nedover beina mine , og jeg karret meg inn på badet. Fikk skikkelig panikk og tenkte at nå kommer babyen her hjemme. Satte meg ned på baderoms gulvet og bare gråt. Gråt mine modige tårer over hvor ille det var å få babyen hjemme. Thor-Erik ringte sykehuset igjen , og fikk beskjed om at nå gjalt det å komme fort inn på sykehuset.

Thor-Erik fant frem en av bleiene til Alexander som jeg rev opp på siden (er Up&Go bleie) og la dem mellom beina. Fikk på meg ny bukse og sokker.

Thor-Erik fikk på Alexander klær og yttertøy og sprang ut i bilen med han. Han startet opp bilen , og begynte å rygge. I det han startet opp bilen , kom jeg ut , og jeg så hvor bilen hadde kurs hen.... BILEN TIL PAPPA!!! Faen. Dette kunne ikke være mulig. Skulle han kræsje i den , så kom vi oss ingen steder... Jeg setter i å kjefte og smelle og hyle at han må se hvor han kjører , men det hører han ikke , og kommer borti bilen til pappa. Da sa det klikk i hodet mitt ja. Heldigvis stoppet han før bulken kom , var bare støtfangeren som var borti siden , så det kan fint poleres bort.

Jeg tenkte ikke i mine villeste tanker at naboene kunne ha hørt meg , for jeg hadde bare en ting i hode , nemmelig å komme meg på sykehuset slik at jeg ikke fikk ungen i bilen.

Thor-Erik hjalp meg inn i bilen , og fikk låst ytterdøra. Rygga det han kunne ut av gården , og satte snuta på bilen i retning sykehuset. Tiden vi brukte ut av åsen var lang , for i alle humpene måtte han sakke farten til under 10km/t , for hvis ikke fikk jeg så vondt at jeg trodde ungen kom ut i turbo fart.

Vel ute på hovedveien fikk Thor-Erik avisbilen sin opp i 120km/t. Tror ikke den bilen har gått så fort noen gang. Det hylte i alle krinkler og kroker i bilen. Var vel på nippet til å dette fra hverandre.

Når vi nesten vi i Tønsberg , så møtte vi på toget ved Tomsbakken. Thor-Erik fant ut at han da i stede skulle satse på å rekke over jernbanelinja ved Farmandstredet (kjøpesenter i Tønsberg) – noe jeg ikke orket å diskutere. Men selvfølgelig rakk vi ikke det. Akkurat i det vi kom ditt , skiftet lysene fra gult/hvitt til rødt.Da var det bare å se seg godt om , og heller kjøre rett over krysset , og forbi Farmandstredet. Opp en enveiskjørt vei mellom ett renseri og stenhuggeri. Men da kunne jeg gitt Thor-Erik en på tryne. Det var selvfølgelig ikke den mest vedlikeholdt veien han valgte , og jeg tenkte med skrekk og gru – bra han ikke er ambulanse sjåfør.

Endelig så vi sykehuset , og Thor-Erik kjørte til akuttmottaket/legevakten. Han prøvde seg først med å parkere bilen der , men da ble jeg forbanna ja.

-         Drit i de JÆVLA sykebilene , stopp FORRAN døra!!!! Eller vil du at ungen skal komme ut på vei dit?

Han snudde bilen , og kjørte til inngangen. Der stod jordmor og barnepleier klare med akuttbåre og akkutveske på ryggen. Ble lempa oppå båra og di satte på sprang til heisen. Det var min værste tur i sykehus gangene. Ingen ting å holde seg fast i , og livredd for å falle av når som helst. Måtte holde fingrene inne på båra , for dem førte senga støtt og stadig inn i vegger og dører og det som var.

Imens jeg ble fraktet opp av jordmor og barnepleier , leverer Thor-Erik Alexander til mamma ved hovedinngangen og parkerer bilen i parkeringshuset. Han tenkte som så at innen han kom opp , så var ungen ute...

Vel oppe , ble jeg undersøkt og ble veldig skuffet. 5-6cm åpning. Klokken var da 01.17 Så mye stress for så lite. Æsj , da kunne jeg vært hjemme enda lenger...

Jordmor satte på meg registreringsbånd over magen. Og i mens vi ventet på at Thor-Erik skulle komme opp , fikk jeg låne armen til jordmor. Men etter to rier , så tror jeg hun syntes jeg var litt for hardhent , så jeg fikk ett håndtak på senga i stede , men det var jo langt i fra det samme. Hun prøvde å massere meg på ryggen , men det likte jeg dårlig. Mistet liksom fokuset på det jeg egentlig skulle jobbe med.

Thor-Erik kom inn midt mellom to rier og overtok jobben som jordmora hadde gjort. Jeg måtte få hjelp til å flytte meg over på den andre siden , for magemusklene var helt borte. Og bekkenet var så slarkete at beina flydde di veier de fant det best.

Fikk snudd meg rundt og tok tak i armen til Thor-Erik. Konsentrerte meg og pustet alt jeg kunne. Men ved hver ri ble hofta mi dyttet ned i kanten som er midt på senga (er slik fødeseng som kan gjøres om til en gynekolog stol). Det var helt forferdelig å kjenne den såre smerten det ble av det , så jeg fikk Thor-Erik til å hjelpe meg å flytte meg litt. Stakkars Thor-Erik , han rakk ikke å sette seg ned engang mellom riene , så ofte kom de , og så veldig inntense de var...

Klokken 01.47 – 30min siden sist jeg ble undersøkt , fant jordmor 6-7cm åpning. Så lang tid dette tar – tenkte jeg. Men jordmor trodde ikke det. For det var veldig tøyelig , og stor sannsynlighet for at babyen kom om ikke så alt for lenge.

Og klokken 01.52 , bare 5 min siden jordmor hadde målt åpningen til å være 6-7cm , fikk jeg 3 kraftige rier. Så harde at jeg trodde jeg skulle falle av senga. Etter rie nr 2 , spurte jeg om å få alt av smertestillende , men jordmor sa at det rakk jeg ikke. Men jeg kunne godt få Pethidin – NEI TAKK!! Så kom rie nr 3 , og jeg tok tak i nakken til Thor-Erik. Var vel like før han knakk sammen der jeg klemte han til den store gullmedaljen.

På neste ri , kom pressriene. Jeg sa til jordmor at jeg måtte presse , men hun beroliget meg med at det fortsatt var ihvertfall 3cm igjen. Men babyen i magen ville ikke høre på det , nei. Hun banet seg frem , og jeg kjente at livmormunnen brant (det var nok ikke full åpning som jordmor sa). Jeg prøvde å holde igjen det jeg var god for , men til ingen nytte. Det sluttet å brenne , og jeg kjente hodet var langt nede alt. Og der tittet plutselig bakhodet ut. Da fikk jordmor fart på sakene. Hun måtte hjelpe meg og løfte beinet mitt , for her hadde vi ikke tid til å snu meg. Jeg lå på venstreside og trykte. Og endelig skulle jeg få trykke.

Jeg gruet meg veldig til den ”store” smerten det var å få ut selve hodet , men den kom aldri. Etter 2 trykk fra hodet og den ene armen ute. Jeg spurte jordmor om fargen var ok , og hun svarte at den var slik den var. Etter det 3 og siste trykket kom hele babyen ut. Klokken var da 01.57 søndag 10 januar 2005. Ei lita jente. Navlestrengen var 2 ganger rundt hodet , og hun var veldig blå. Ikke rart jordmor hadde svart meg så rart på spørsmålet om fargen. Etter dem hadde fått tatt prøven av navlestrengsblodet , fikk Thor-Erik klippe navlestrengen. Den stolte faren klipte litt i fingeren til jordmor også han, men det var ikke så rart , siden hun holdt fingrene forran der han skulle klippe og skygget innsynet hans med en klut ting for å hindre blodspruten å komme på klærna hans.

Så gnei dem henne med håndkler og tepper for å få henne til å skrike. Og noen grynt kom det jo. Så jeg fikk henne opp til meg på brystet. Da roet hun seg med en gang , noe jordmor og barnepleier ikke likte. Så da gnei de enda mere på henne. Hun skreik litt til , men var mest opptatt av å få sutte på puppen. Og pupp ble det på henne , men først skulle jordmor sjekke meg. Kjente jeg begynte å grue meg bare hun nevnte det. Tenk om jeg hadde revnet.

Jordmor kunne fort se at det hadde jeg ikke gjort utenpå ihvertfall , men hun måtte sjekke innvendig også. Og fy , så følsomt det var. Det var som å kjøre på rett etter en orgasme.

Heldigvis ingen rifter innvendig heller.

Så fikk lille prinsessa våres pupp ja. Og hun sugde og sugde og svelget og svelget. Ikke rart det , hadde jo hatt spreng i 3 dager alt. Fikk litt mat samtidig som prinsessa våres fikk pupp. Men det smakte egentlig ikke noe særlig. Men Thor-Erik spiste , og sendte tekstmeldinger til hele slekta.

Så fikk Thor-Erik holde henne imens jeg dursjet. Barnepleieren ville helt at jeg skulle ha henne inntil meg hele tiden, men jeg ville bare sove. Var utrolig sliten etter det inntense arbeide jeg hadde gjort.

Etter at jeg hadde dursjet – noe som var helt fantastisk etter en lang treningsøkt , ble Prinsessa våres målt og veid , så dro Thor-Erik hjem, og jeg la meg til å sove. Prinsessa vår lå i sin egen seng. Plutselig hører jeg en skikkelig gulpe lyd. Titter oppi senga hennes.... og jaggu ... Der var det en hel damm av gulp ja. Ringer på barnepleier som sier hun skal skifte på henne , hun skal bare bli ferdig med en fødsel først.

Greit det for meg , så jeg la meg til å sove igjen etter å ha sett på klokka. 04.10. Tenkte med meg selv at Thor-Erik hadde rekki avisa han, men der hadde kontoret alt ordnet vikar for han.

Jeg prøvde å sove , men fikk bare sove 10 – 15 min av gangen. Ikke enkelt å sove i fødeseng nei. Så harde og ekle som dem er.

Så rundt klokken 5 sender jeg Thor-Erik en melding om at vi har det bra og at Prinsessa vår har gulpet ned sengen sin. På dette tidspunktet kommer barnepleieren inn og skifter på henne. Får melding tilbake om at han hadde satt igang vaskemaskina med di klærna jeg hadde på meg når vannet gikk , og at han hadde vasket gulvet samt lagt inn bildene han tok med digitalkameraet og lagt ut ett bilde av henne på msn’en hans.

Avtalen var at han skulle komme på sykehuset igjen klokken 10 , for da skulle vi snakke med legen om å få reise hjem. Klokken 09.45 ringer jeg han , men telefonen blir avvist. Heldigvis hadde faren hans ringt klokken 10 for å gratulere. Da fikk han fart på seg , og klokken 10.30 var han inne hos oss igjen. Men det ble en stund å vente. Fikk komme inn til barnelegen klokken 12 , og alt var bra med Prinsessa våres. Hun var veldig sterk i nakken sin til å komme så fortidlig som hun gjorde iflg barnelegen. Og barnelegen mente også at mor og barn ville ha det best hjemme siden ammingen var godt i gang , og at jeg var 2.gangsfødende.

Så var det å vente på at jordmor skulle bli ferdig med fødselen hun holdt på med. Syntes tiden gikk veldig sakte. Til slutt kom hun ble informasjon , noen gaver og papirene mine.

Klokken 01.30 gikk vi ut hoveddøra på sykehuset , mindre enn 12 timer etter at hun kom. Vi kunne ha kommet ut tidligere om barnelegen hadde hatt tid før , og jordmor ikke var blitt opptatt av en fødsel. Og barnelegen måtte vi inn til , siden hun var prematur i dems papirer. Men alt vel , både med mor og barn.

Vitale mål er

Lende : 48cm

Vekt : 2850g

Hodeomkrets : 33cm

 Ei lita jente som er litt blå. Hadde navlestrengen 2 ganger rundt halsen. Er en stolt far som har tatt bildet slik at han fikk noe med seg hjem og se på. Og for å legge ut bilde på MSN.

Tenk hvor fort det egentlig gikk , og det var enda godt jeg kom inn når jeg gjorde. Hvis ikke kunne det fort ha endt med fødsel hjemme eller i bilen.

Men alt i alt , en veldig fin fødsels opplevelse , og jeg gjør det gjerne enda en gang.